Tidsendringen i oktober 2026 kommer tilbake med det samme spørsmålet: Er dette endelig en av de siste gangene i Frankrike? Når påstander om en «snarlig» avskaffelse dukker opp igjen hvert år, kan man lett tro at beslutningen nesten er tatt. I virkeligheten er det ingenting som tyder på at systemet står foran en umiddelbar avvikling.

For å forstå hvilken verdi tidsendringen fortsatt har, må tre temaer som ofte blandes sammen skilles fra hverandre: de faktisk målte energibesparelsene, observerte virkninger på helse og ulykker, og den europeiske politiske prosessen. Det er særlig sammenligningen av størrelsesordener som endrer hvordan debatten bør leses.

Energibesparelsene finnes fortsatt, men betydningen deres er blitt svært liten i Frankrike

Det franske systemet går tilbake til 1976, etter den første oljekrisen. Det opprinnelige målet var enkelt: å få aktivitetstidene til å samsvare bedre med dagslyset for å redusere strømmen som ble brukt til belysning. På den tiden utgjorde belysning en langt større del av husholdningenes strømforbruk enn i dag.

Det mest talende tallet er det som tilskrives ADEME: besparelsen knyttet til tidsendringen skal utgjøre rundt 0,07 % av strømmen som brukes i løpet av et år. Et annet anslag fra ADEME, fra 2010, oppga 440 GWh spart strøm per år på landsbasis.

Sett fra en husholdning blir gevinsten nesten usynlig. Ifølge de siterte anslagene ligger den på rundt 1 euro per år per husholdning. En annen beregning for 2026, med en kilowattimepris på 0,22 euro, kommer til 2,60 euro per husholdning per år. Disse tallene bygger ikke nødvendigvis på samme metode eller samme referanseår, og bør derfor forstås som størrelsesordener, ikke som to direkte sammenlignbare tall.

Årsaken til at energigevinsten har blitt mindre er ganske intuitiv. Belysning utgjorde rundt 12 % av husholdningenes strømforbruk i 1976, mot mindre enn 5 % i 2026 ifølge de siterte anslagene. Å flytte én time med naturlig lys kunne derfor ha større betydning på 1970-tallet enn i dag.

Hvorfor finner enkelte studier likevel større besparelser?

En studie fra Europaparlamentets forskningstjeneste, EPRS, publisert i 2017, konkluderte med at tidsendringen faktisk påvirket energiforbruket, med resultater som varierte etter breddegrad. Den anslo besparelser på mellom 0,5 % og 2,5 % av det totale forbruket, avhengig av land.

Forskjellen mot de 0,07 % som tilskrives ADEME er enorm. Det betyr ikke nødvendigvis at ett anslag er «riktig» og det andre «feil»: land, bruksmønstre, breddegrader og metoder er ulike. Dette er nettopp en av begrensningene i den offentlige debatten om temaet: Å presentere én prosent som en universell sannhet gir et altfor enkelt bilde av en effekt som er sterkt avhengig av konteksten.

Min vurdering er derfor ganske klar: I Frankrike finnes det historiske energiargumentet fortsatt, men det er ikke lenger nok alene til å rettferdiggjøre systemet. Når det sammenlignes med andre målte virkninger, fremstår noen få euro eller noen brøkdeler av en prosent per år som langt mindre avgjørende enn i 1976.

Søvn, tilpasning og ulykker: Kostnaden handler ikke bare om strøm

Å gå fra én tid til en annen handler ikke bare om å flytte viserne på en klokke. Kronobiologer anslår at kroppen vanligvis trenger 3 til 7 dager på å tilpasse seg, med særlig følsomhet hos barn og eldre.

Denne tiden beviser ikke at tidsendringen alene skaper et alvorlig helseproblem for hele befolkningen. Den viser derimot at den biologiske tilpasningen ikke skjer øyeblikkelig. Det er viktig når den nå svært lille energigevinsten sammenlignes med den midlertidige forstyrrelsen av søvn og daglige rytmer.

Det mest konkrete tallet gjelder trafikken. Den franske trafikksikkerhetsmyndigheten oppgir en økning på 18 % i ulykker med fotgjengere mellom kl. 17 og 19 i dagene etter tidsendringen. Også her bør man unngå å gjøre en korrelasjon målt over en bestemt periode til den eneste forklaringen på alle ulykker. Men størrelsesordenen er høy nok til å telle med i en samlet vurdering av systemet.

En dødsulykke medfører i gjennomsnitt en samfunnskostnad på 3,2 millioner euro, blant annet når man tar hensyn til behandling, erstatninger og tapt produktivitet. Dette tallet gjør det ikke mulig å beregne «kostnaden ved tidsendringen» direkte, men det viser hvorfor noen få ekstra ulykker raskt kan veie tyngre enn de årlige strømbesparelsene.

En annen side gjelder arbeidslivet. En tysk studie fra 2024 anslo en nedgang på 0,3 % i nasjonal produktivitet i uken etter tidsendringen. En overføring av dette til Frankrike anslo tapt verdiskaping til 180 millioner euro. Dette anslaget må behandles forsiktig fordi det bygger på en ekstrapolering, men det gir et bilde av hva en liten midlertidig nedgang i ytelse kan bety i stor skala.

Konsulentselskapet Asterès konkluderte dessuten i 2019 med at tidsendringen totalt sett kostet mer enn den ga. Slike regnestykker avhenger nødvendigvis av hva man velger å ta med, men de minner om ett viktig poeng: Det er ikke lenger nok å vurdere systemet bare ut fra strømregningen.

Avskaffelse i Europa: Avstemningen i 2019 var aldri nok

Det er sannsynligvis her den største misforståelsen oppstår. I mars 2019 stemte Europaparlamentet faktisk for å avskaffe sesongmessige tidsendringer, med en planlagt iverksettelse fra 2021. Hvert land skulle kunne velge mellom permanent sommertid og permanent vintertid.

Men en avstemning i Europaparlamentet er ikke nok til å sette en slik reform i kraft. Rådet for Den europeiske union har aldri vedtatt en posisjon som gjør det mulig å ferdigstille teksten. Hovedproblemet er koordinering mellom landene: Hvis hvert land velger sin egen tid uten en samlet avtale, kan Europa ende opp med et upraktisk lappeteppe av tidssoner og klokkeslett for transport, handel og grensekryssende reiser.

Temaet mistet deretter politisk prioritet, blant annet på grunn av Covid-19-pandemien, Brexit og senere krigen i Ukraina. I oktober 2025 tok Spanias statsminister Pedro Sánchez debatten opp igjen offentlig, uten at en avskaffelse som skulle gjelde i Frankrike i 2026 dermed ble bekreftet.

Folkelig støtte til å avslutte ordningen har likevel eksistert lenge. Den europeiske høringen i 2018 viste 84 % støtte til avskaffelse. I Frankrike ga en høring i 2019 83,71 % støtte blant deltakerne, mens 59,17 % ønsket å beholde sommertid hele året. En meningsmåling i 2025 viste fortsatt at nesten 70 % av franskmennene støttet å avslutte tidsendringen.

Disse tallene viser en tydelig preferanse i de siterte høringene, men de løser ikke den sentrale utfordringen: Å slutte å stille klokken er én beslutning; å velge en permanent tid som er koordinert mellom landene er en annen.

Bør man da vente en snarlig avskaffelse i Frankrike?

Nei, ingenting tilsier at avskaffelsen kan beskrives som nært forestående i 2026. Europaparlamentet åpnet døren i 2019, men ingen endelig beslutning har gjort reformen gjeldende. I Frankrike er ingen kortsiktig endring bekreftet av den tilgjengelige informasjonen.

Paradokset er derfor ganske tydelig. Det historiske argumentet om energibesparelser er blitt kraftig svekket, midlertidige virkninger på biologisk rytme og enkelte ulykker er dokumentert, og et stort flertall av deltakerne i de siterte høringene ønsker å avslutte systemet. Likevel er den avgjørende hindringen ikke lenger teknisk: den er politisk og handler om europeisk koordinering.

Med andre ord er det virkelige spørsmålet i oktober 2026 ikke om ideen om å avskaffe tidsendringen fortsatt eksisterer. Den har eksistert i flere år. Spørsmålet er når medlemslandene klarer å gjøre denne intensjonen om til en felles regel. Inntil dette kompromisset er på plass, er det best å være skeptisk til overskrifter som varsler «den siste tidsendringen» før en offisiell beslutning faktisk har slått det fast.