Kadmium i pasta vekker bekymring fordi et produkt kan overholde grenseverdien og samtidig bidra merkbart til den totale eksponeringen. Undersøkelsen fra 60 Millions de consommateurs, publisert i slutten av august 2026, testet 36 produkter: ingen overskred den europeiske grensen på 0,18 mg/kg som gjelder for durumhvete, men kadmium ble funnet i det store flertallet av produktene.

For å forstå hva kadmium i pasta faktisk betyr, holder det derfor ikke bare å se om en pakke er «i samsvar med kravene». Innholdet må ses opp mot det tolerable daglige inntaket som Anses bruker, nemlig 0,35 mikrogram per kilo kroppsvekt per dag. Denne verdien gjør det mulig å omregne en konsentrasjon til en teoretisk mengde pasta man kan spise.

Den nyttige beregningen: hvor mange gram per uke?

Det tolerable daglige inntaket på 0,35 µg/kg/dag tilsvarer 2,45 µg per kilo kroppsvekt i løpet av en uke. Pasta som inneholder 0,071 mg/kg kadmium, inneholder etter omregning 0,071 µg per gram.

Beregningen er da enkel: teoretisk ukentlig pastamengde i gram = 2,45 × forbrukerens vekt ÷ pastaens kadmiuminnhold uttrykt i µg/g.

Med Barilla fullkornsspaghetti målt til 0,071 mg/kg, det høyeste nivået i sammenligningen, tilsvarer dette omtrent 34,5 g pasta per kilo kroppsvekt per uke. Med fullkornspenne fra samme merke, målt til 0,066 mg/kg, øker resultatet til omtrent 37,1 g/kg kroppsvekt per uke.

Disse tallene er rent teoretiske maksimumsgrenser: de forutsetter at pasta alene står for hele den tolerable mengden kadmium. Anses anslår imidlertid at hos ikke-røykere kommer 98 % av kadmiumeksponeringen fra maten. Med andre ord er det ukentlige «budsjettet» ikke reservert for pasta: det deles med alt annet vi spiser.

Barn eller voksen: vekten endrer resultatet direkte

De tilgjengelige dataene inneholder verken en standard porsjonsvekt eller én kroppsvekt som representerer «et barn» eller «en voksen». Det ville derfor være misvisende å oppgi et universelt antall porsjoner. Formelen gjør det derimot mulig å beregne direkte med personens faktiske vekt.

  • For spaghetti med 0,071 mg/kg: multipliser kroppsvekten med 34,5 for å få det teoretiske maksimale antallet gram per uke.
  • For penne med 0,066 mg/kg: multipliser kroppsvekten med 37,1.
  • For deretter å regne om til porsjoner, del resultatet på vekten av din vanlige porsjon.

Dette forklarer hvorfor barn fortjener ekstra oppmerksomhet: ved samme konsentrasjon når en lettere person den tolerable dosen med en mindre absolutt mengde mat. EAT3-studien, publisert av Anses i februar 2026, viser dessuten at 23 % til 27 % av barna overskrider det tolerable daglige inntaket, mot 1,4 % til 1,6 % av de voksne.

Å overholde grensen betyr ikke at man kan spise ubegrenset

Den europeiske grensen på 0,18 mg/kg for durumhvete ligger langt over maksimumsverdien på 0,071 mg/kg som ble målt i denne sammenligningen. Men disse to tallene svarer ikke på det samme spørsmålet. Grenseverdien gjelder konsentrasjonen i en matvare; det tolerable inntaket gjelder en persons eksponering ut fra kroppsvekt.

Hvis den samme beregningen brukes på pasta som inneholder nøyaktig 0,18 mg/kg, vil den teoretiske grensen falle til omtrent 13,6 g produkt per kilo kroppsvekt per uke, fortsatt under forutsetning av at denne matvaren alene står for alt tolerabelt kadmium. Sammenligningen viser hvorfor det at et produkt er innenfor regelverket, ikke alene er nok til å fastsette hvor ofte det bør spises.

Fullkorn, hvit eller økologisk pasta: hva kan man egentlig konkludere med?

De to høyeste tallfestede nivåene i sammenligningen gjelder Barilla fullkornspasta: 0,066 mg/kg for fullkornspenne rigate og 0,071 mg/kg for fullkornsspaghetti. Det er et signal det er verdt å merke seg, men ikke et bevis på at all fullkornspasta systematisk inneholder mer kadmium enn hvit pasta.

De tilgjengelige resultatene inneholder heller ingen tallfestet sammenligning som gjør det mulig å hevde at økologisk pasta gir høyere eller lavere eksponering for kadmium. Pris eller merke er derfor ikke nok til å forutsi innholdet. En representant for 60 Millions de consommateurs peker i stedet på at området der durumhveten dyrkes, kan ha betydning, selv om den publiserte informasjonen ikke gjør det mulig å trekke ut en generell regel som kan brukes fra pakke til pakke.

Den riktige refleksen: ikke gjør et enkeltresultat om til en generell regel. To fullkornsprodukter ligger øverst i sammenligningen, men det betyr ikke at all fullkorns- eller økologisk pasta kan merkes som «mer forurenset».

Bør man slutte helt med pasta? Nei: det er bedre å redusere den samlede eksponeringen

Dataene tyder ikke på at pasta bør fjernes helt fra kostholdet. Mer enn to tredeler av franskmenn spiser pasta minst én gang i uken, og gjennomsnittsforbruket var 9,3 kg per person i 2025. Det mest realistiske tiltaket er å unngå at én enkelt matvare står for en for stor andel av den totale eksponeringen.

Dr. Pierre Souvet trekker særlig fram tre tiltak: varier kostholdet, bytt av og til ut pasta med kikerter, og følg med på jernmangel. De tilgjengelige dataene gir imidlertid ingen tallfestet tabell som sammenligner kadmium i ris, poteter, belgfrukter eller andre stivelsesrike matvarer. Det ville derfor være urimelig å rangere dem her fra «best» til «verst».

I praksis er den mest solide fremgangsmåten derfor:

  • se på målt innhold når det er kjent, i stedet for å stole bare på merking som «økologisk», «fullkorn» eller på prisen;
  • vurder ut fra forbrukerens kroppsvekt, særlig for et barn;
  • unngå å bruke hele det tolerable kadmiumbudsjettet på én enkelt matvare;
  • varier stivelsesrike matvarer og matkilder i stedet for alltid å spise det samme produktet;
  • husk at eksponeringen bygges opp over tid, fordi kadmium særlig samler seg i nyrene og skjelettet og skilles ut svært langsomt.

Hva tallene egentlig endrer

Pastaundersøkelsen er nyttig mindre fordi den avdekker kadmium — som allerede er kjent som et matrelatert problem — enn fordi den minner om forskjellen mellom en grense satt for et produkt og en tolerabel dose for en person. Dette er to ulike referansepunkter.

Den mest rimelige tolkningen er derfor verken «ingen fare siden alt er innenfor regelverket» eller «man må slutte med pasta». For et bestemt produkt kan man omregne innholdet til ukentlige gram per kilo kroppsvekt og deretter betrakte denne mengden som en teoretisk øvre grense som fortsatt må gi rom for andre matvarer. Denne tankegangen om variasjon er særlig viktig for barn, som allerede oftere overskrider den tolerable dosen i EAT3.