Den 13. mars 1964 blir en ung kvinne ved navn Kitty Genovese angrepet på gaten i New York, ikke langt fra leiligheten sin i Kew Gardens i Queens. Angrepet varer i flere titalls minutter. Hun dør av skadene. Noen uker senere publiserer New York Times en oppsiktsvekkende artikkel: Trettiåtte naboer skal ha sett hendelsen fra vinduene sine uten å ringe politiet, gripe inn eller engang åpne døren.

Denne fortellingen har levd videre gjennom tiårene. Den ble utgangspunktet for et av de mest siterte begrepene i sosialpsykologien: tilskuereffekten, eller bystander effect på engelsk. Ideen er enkel og urovekkende: Jo flere mennesker som er til stede i en nødsituasjon, desto mindre sannsynlig er det at hver enkelt griper inn.

Et eksperiment som endret måten vi studerer mennesker på

De to amerikanske psykologene John Darley og Bibb Latané ble så sterkt berørt av Genovese-saken at de bestemte seg for å teste den vitenskapelig. I 1968 publiserte de en serie eksperimenter som senere ble berømte i psykologibøker.

I ett av dem blir en deltaker plassert alene i et rom med en mikrofon for å delta i en samtale. Over internanlegget hører deltakeren en av de andre — i virkeligheten et lydopptak — late som han får et epileptisk anfall. Resultatet: Når forsøkspersonen tror at han eller hun er det eneste vitnet, griper vedkommende inn i 85 % av tilfellene. Når personen tror at fem andre også hører det samme, faller andelen til 31 %.

Eksperimentet gjentas i ulike former, blant annet med røyk som siver inn under en dør, eller en skuespiller som later som han faller i en korridor. Resultatet er konsekvent: Andres tilstedeværelse — selv når den bare er antatt — hemmer individuell handling.

To mekanismer i arbeid

Darley og Latané identifiserte to hovedmekanismer som kan forklare fenomenet.

Den første er ansvarsspredning. Når vi står alene overfor en nødsituasjon, vet vi at hvis vi ikke handler, vil ingen andre gjøre det. Det moralske ansvaret hviler helt på våre skuldre. Men så snart andre mennesker er til stede, blir ansvaret splittet opp. Hver enkelt tenker mer eller mindre ubevisst: «Noen andre tar seg av det.» Når alle vitner gjør den samme underforståtte beregningen, ender det med at ingen handler.

Den andre mekanismen er sosial påvirkning. I en tvetydig situasjon ser vi på andres reaksjoner for å avgjøre hvordan vi skal tolke det vi ser. Hvis menneskene rundt oss forholder seg rolige og ikke beveger seg, har vi lett for å konkludere med at situasjonen ikke er særlig alvorlig. Uten å være klar over det tilpasser vi oss en kollektiv norm av likegyldighet.

Genovese-myten: Når virkeligheten er mer komplisert

Likevel må vi stoppe opp. Historien om Kitty Genovese, slik den ble fortalt i den berømte artikkelen i New York Times i 1964, viste seg nemlig å være svært unøyaktig.

Historikere og forskere — blant andre Joseph De May Jr., som gransket rettsdokumenter og opprinnelige vitneforklaringer — har vist at tallet «38 passive vitner» var kraftig overdrevet. Mange naboer hadde verken sett eller hørt noe tydelig. Noen hadde hørt skrik, men tolket dem som en vanlig krangel på gaten. Minst én person hadde ringt politiet. Og en venninne av Kitty Genovese holdt henne i armene i hennes siste øyeblikk.

Dette er ikke en ubetydelig detalj. Tilskuereffekten finnes utvilsomt som et reelt fenomen — eksperimentene til Darley og Latané viser det klart. Men teorien ble bygget på en grunnfortelling der fakta ikke stemte med virkeligheten. Det er en lærdom i seg selv: Store teorier oppstår noen ganger fra sterke fortellinger snarere enn kontrollerte fakta. Og når en fortelling først har festet seg i kulturen, overlever den ofte korrigeringene lenge.

Hva nyere forskning nyanserer

En metaanalyse publisert i 2011, med mer enn 7 700 deltakere fra flere titalls eksperimenter, bekreftet at tilskuereffekten er reell — men mindre systematisk enn tidligere antatt. I tydelige og fysiske nødsituasjoner — noen faller, noen blør — er hemmingen langt svakere enn i tvetydige situasjoner.

Forskere har også analysert overvåkingsvideoer fra offentlige steder i Storbritannia, Nederland og Sør-Afrika. I det store flertallet av de filmede konfliktene hadde vitner faktisk forsøkt å gripe inn. Dette funnet demper forestillingen om en universell menneskelig passivitet i møte med vold.

Hvorfor dette likevel angår oss

Tilskuereffekten begrenser seg ikke til fysiske nødsituasjoner på gaten. Den virker på kontorer, i familier og i nettgrupper. Hvor mange ganger har vi sett en problematisk melding i en gruppechat uten å reagere, fordi vi regnet med at noen andre ville gjøre det? Hvor mange ganger har vi latt en sårende bemerkning passere i et møte, fordi vi tenkte at stillheten vår var felles og derfor akseptabel?

Ansvarsspredning trenger ingen bakgate i New York for å fungere. Den trives overalt der det finnes en gruppe — altså nesten overalt i livet vårt.

Det er ikke nok å kjenne mekanismen for å beskytte seg mot den: De fleste som deltok i eksperimentene til Darley og Latané, ante ikke hva de var i ferd med å demonstrere. Men kunnskapen kan i det minste hjelpe oss til å motstå fristelsen til å tenke «noen andre gjør det» — og av og til spørre oss om den personen kanskje ganske enkelt er oss selv.