Sjøkabler har blitt et militært spørsmål fordi Internett er avhengig av geografiske passasjer som er like trange og politisk utsatte som gamle energiruter. I 2026 går mer enn 90 % av datakapasiteten mellom Europa og Asia gjennom kablene i Rødehavet, ifølge Rest of World, mens Bab al-Mandab-stredet er under 32 kilometer bredt.

Det som står på spill, er langt mer enn et nettverksbrudd. I flere tiår har vi omtalt Internett som et nesten immaterielt rom: «skyen», nettjenester og øyeblikkelig utveksling. Men under dette ligger en eldre virkelighet: fysiske ruter, territorier, streder, gjennomfartsrettigheter og aktører som kan beskytte, blokkere eller omgå dem.

Hvordan kan en krig i Jemen gjøre Internett tregere tusenvis av kilometer unna?

Problemet ligger mindre i antallet kabler enn i konsentrasjonen. Fibre og operatører kan mangedobles; går flere ruter gjennom samme trange passasje, er mangfoldet delvis illusorisk. Rødehavet viser dette i full skala.

I 2024 ble tre kabler skadet, trolig av ankeret til et lasteskip satt ut av drift etter et Houthi-missilangrep. 6. september 2025 ble SMW4, IMEWE og FALCON GCX kuttet nær Jeddah. Årsakene er ikke fastslått, og houthiene avviser involvering. Microsoft Azure dokumenterte økt forsinkelse og omdirigering, med forstyrrelser blant annet i India, Pakistan, De forente arabiske emirater og Saudi-Arabia.

Slik blir en lokal konflikt global: trafikken forsvinner ikke nødvendigvis, men må ta en lengre eller dyrere vei. GeoCables målte i april 2026 et ekstremt eksempel: mellom Tbilisi og Aden gikk ruten via Frankfurt og deretter Starlink, med minst 790 millisekunders forsinkelse.

Når en kabel ryker i et omstridt område, blir også reparasjonen politisk. Team kan trenge tillatelser og sikkerhetsgarantier før arbeid til sjøs, noe som kan forsinke arbeidet i måneder.

Hvorfor følger kablene nå samme logikk som rørledninger?

Parallellen til olje er ikke bare en metafor. Strategisk infrastruktur skaper makt fordi den forbinder steder som trenger hverandre. Rørledninger gjorde territorier, produsentland, havner og streder viktige. Fiberoptikk gjenskaper geografien med en annen vare: informasjon.

Det mest avslørende er kanskje hva selskaper gjør for å unngå brudd. Google kjøpte et fiberpar langs tyrkiske statlige rørledninger og betalte to til tre ganger normal pris. Ifølge Rest of World koster et fiberpar på en ny forbindelse gjennom Tyrkia vanligvis rundt 6 millioner euro. Rutesikkerhet er dermed verdt en geopolitisk premie.

Irak vil også bli en rute. En avtale med Ooredoo skal føre data til Europa via en underjordisk forbindelse fra Al-Faw. Google og Meta bruker allerede en irakisk landrute som før var reserve. Microsoft planlegger over 400 millioner dollar i undersjøiske og landbaserte forbindelser i Midtøsten innen 2030.

Her blir parallellen til 1900-tallet interessant: Når en strategisk rute blir farlig, repareres den ikke bare. En annen finansieres. Territoriene som kan huse den, øker i verdi, og offentlige og private makter forsøker å bestemme hvem som får delta.

Når blir kontroll over ruten kontroll over en del av Internett?

Kampen er ikke begrenset til Midtøsten. Meta utviklet Bifrost med Keppel og Telin mellom Singapore og USAs vestkyst via Indonesia for å unngå Sør-Kinahavet. Google og Meta utviklet Echo mellom Eureka og Singapore, med vellykket ilandføring sommeren 2026. FCCs gjentatte avslag på direkte forbindelser med Hongkong påvirket også valgene.

Geopolitikken truer altså ikke bare kablene etter legging: den former traseene før de finnes. USA bruker også handelsregler som pressmiddel. Siden februar 2025 har Agreements on Reciprocal Trade gjort det mulig å utelukke IKT-leverandører som anses farlige for sjøkabler, satellitter og 5G- eller 6G-nett.

Samtidig konsentreres eierskapet. Ifølge Global Voices er over 600 sjøkabler aktive eller planlagt, over mer enn 1,5 millioner kilometer, og Google, Amazon, Meta og Microsoft eier over 75 % av verdens kabler. Grensen mellom industripolitikk, nasjonal sikkerhet og kommersiell strategi blir svært tynn.

Min observasjon er enkel: Vi gjør kanskje med data det forrige århundret gjorde med energi. Først bygges infrastruktur for økonomisk etterspørsel, så oppdages vitale ruter, og til slutt blir kontrollen over dem et maktmiddel. Kabelen er ikke den nye oljen fordi data er olje, men fordi avhengighet av fysisk infrastruktur skaper de samme refleksene for sikring, omgåelse og innflytelse.

Kan Internett virkelig gjøres mindre sårbart?

Det finnes ingen enkelt løsning. Flere kabler i samme strede er ikke nok hvis alle er utsatt for samme konflikt. Svaret kombinerer landruter, nye undersjøiske traseer og noen ganger satellitter som reserve.

Geografisk redundans koster og flytter noen ganger risikoen. En rute gjennom et annet land blir avhengig av landet. En kabel som unngår et omstridt hav, kan møte strengere regler andre steder. Satellitter kan opprettholde forbindelsen, men Tbilisi–Aden viser at omveier kan øke forsinkelsen kraftig.

Ekte robusthet hindrer at én hendelse slår ut flere løsninger samtidig. Det er mindre spektakulært enn en militærflåte, men like strategisk: diversifisere passasjer, teknologier og jurisdiksjoner. Internett virker globalt, men robustheten avhenger av lokale beslutninger ved kyster, i havner og langs landkorridorer.

Vanlige spørsmål

Hvordan kan en konflikt i Jemen gjøre Internett tregere i Europa?

Fordi mye av trafikken mellom Europa og Asia går gjennom Rødehavet og Bab al-Mandab. Ifølge Rest of World passerer over 90 % av kapasiteten der i 2026; et brudd kan tvinge trafikken over lengre ruter og øke forsinkelsen.

Hvorfor har sjøkabler blitt strategiske mål?

De samler en avgjørende funksjon i fysiske passasjer som kan være svært trange. Medier knyttet til Irans revolusjonsgarde publiserte i 2026 et kart over kabler rundt Hormuzstredet og beskrev dem som sårbare, noe som viser at deres strategiske verdi inngår eksplisitt i maktbalansen.

Kuttet houthiene kablene i Rødehavet?

Det er ikke fastslått. Houthiene avviser involvering i bruddene i september 2025, og årsakene er fortsatt ubekreftet; flere hypoteser har sirkulert uten avgjørende bevis.

Hva kan gjøres hvis Internett avhenger av konfliktområder?

Rutene må faktisk diversifiseres: kabler gjennom andre hav, landkorridorer og satellittreserve. Investeringene fra Google, Meta og Microsoft viser at dette allerede skjer, men hver ny rute skaper nye geografiske og politiske avhengigheter.