Det er noe nesten for perfekt ved dette forsøket: Man graver ned et hvitt undertøy, kommer tilbake noen uker senere, og tilstanden til stoffet ser ut til å fortelle om livet som skjuler seg under føttene våre. Jo mer bomull som har forsvunnet, desto mer «levende» virker jorda. Bildet er sterkt og lett å forstå, og nettopp derfor kan det bli misvisende.

Testen fungerer godt til å vise én reell ting: jordas evne, under bestemte forhold, til å bryte ned cellulose. Men denne målingen alene oppsummerer ikke jordhelsen. Et undertøy som er sterkt nedbrutt, dokumenterer verken høy samlet fruktbarhet, fravær av forurensning eller god motstand mot tørke. Det viser først og fremst at organismer og gunstige forhold på teststedet og tidspunktet gjorde rask nedbrytning mulig.

Hva mikrobene faktisk spiser

Bomull består hovedsakelig av cellulose, et komplekst karbohydrat som danner strukturen i plantecellers vegger. Når cellulosen graves ned, blir den en kilde til karbon og energi. Bakterier og sopp i jorda produserer enzymer som kan dele lange cellulosekjeder opp i mindre molekyler, som deretter omsettes eller føres tilbake i karbonkretsløpet. Meitemark bidrar også ved å fragmentere materialet fysisk.

Med andre ord forsvinner ikke undertøyet fordi «jorda er god» i generell forstand. Det forsvinner fordi et samfunn av organismer klarer å bearbeide dette materialet i det konkrete miljøet der det ble gravd ned.

Denne nyansen er viktig, fordi nedbrytningshastigheten avhenger av flere forhold. Stoff som forblir nesten intakt, kan skyldes lav mikrobiell aktivitet, men også mangel på fuktighet, ugunstig temperatur, begrenset tilgang på organisk materiale eller andre miljøforhold. Ett enkelt resultat kan derfor ikke peke ut én bestemt årsak.

Et forsøk som ble folkeforskning

Prinsippet er tatt i bruk i flere land. I Sveits startet Universitetet i Zürich og Agroscope i 2021 folkeforskningsprosjektet Proof by Underpants. Mer enn 1 000 frivillige deltok, og over 2 000 plagg ble gravd ned på rundt 1 000 steder. Teposer ble også gravd ned parallelt, og deltakerne sendte senere de gjenfunne gjenstandene til laboratoriet sammen med en jordprøve.

Styrken i studien er omfanget. Den gjorde det mulig å sammenligne hager, plener, dyrket mark og enger. Arealbruken viste seg å være den dominerende faktoren for nedbrytningshastigheten og var mer prediktiv enn de fleste målte fysisk-kjemiske egenskapene. Næringsnivået spilte også en betydelig rolle.

Tall publisert av Nautilus gir et tydelig bilde: Etter to måneder var i gjennomsnitt 58 % av bomullen brutt ned i private hager og 40 % på plener. Disse nøyaktige verdiene gjentas imidlertid ikke i de andre presentasjonene av samme studie, så de bør heller ses som en størrelsesorden rapportert av denne kilden enn som en enkeltstående referanse som bør overtolkes.

Det mest solide resultatet ligger et annet sted: Måten jorda brukes og forvaltes på, endrer tydelig den biologiske aktiviteten som testen kan vise.

Hvorfor «oppspist undertøy = sunn jord» er en forenkling

Problemet begynner når en indikator blir gjort om til en dom. Kraftig nedbrytning viser høy biologisk aktivitet rundt et celluloserikt materiale. Det sier ikke automatisk om alle nyttige jordfunksjoner fungerer tilfredsstillende.

Fruktbarhet kan for eksempel ikke reduseres til hvor raskt mikrober spiser bomull. Den sveitsiske studien viser selv at næringsstoffer betyr noe, men testen måler ikke direkte den samlede fruktbarheten. Forurensning ligger enda lenger unna det testen observerer: Ingen av de nevnte forsøkene presenterer undertøyet som en test for miljøgifter. Det samme gjelder tørkeresistens: Fuktighet påvirker nedbrytningen direkte, men det er ikke nok til å måle jordas samlede evne til å tåle en tørrperiode.

Disse begrensningene følger logisk av hva protokollen faktisk måler; de er ikke en avvisning av forsøket. Tvert imot: testen blir mer nyttig når vi slutter å be den svare på alle spørsmål.

Fellen med ett eneste undertøy

Det australske forsøket i Busselton illustrerer problemet godt. Sju par undertøy ble fordelt på fem jordbehandlinger, med tre forsøksruter per behandling. Resultatene varierte kraftig, også mellom ruter som hadde fått samme behandling.

Peter Clifton, programleder i South West NRM, trakk en svært konkret konklusjon: Det ville vært nødvendig med langt flere gjentakelser for å få mer overbevisende resultater, minst tre par per rute, altså 45 totalt i dette oppsettet. Budskapet er nesten mer interessant enn bildet av et oppspist undertøy: en spektakulær måling slipper ikke unna behovet for replikasjon.

Et undertøy gravd ned i ett hjørne av hagen kan altså fortelle noe om akkurat det hjørnet. Det beskriver ikke nødvendigvis hele området. To ruter med samme behandling kan dessuten gi forskjellige resultater, slik forsøket i Busselton viste.

Slik gjør du gimmicken til en nyttig diagnose

Testen blir langt mer verdifull dersom den behandles som en første indikator i stedet for en konklusjon. Tre nyttige tillegg går direkte igjen i de tilgjengelige forsøkene:

  • Gjenta testen flere steder. Flere nedgravinger viser om resultatet er jevnt eller svært variabelt. Det australske forsøket viser hvorfor denne gjentakelsen er nødvendig.
  • Legg til et annet standardisert materiale. I den sveitsiske studien ble teposer gravd ned parallelt, og nedbrytningen deres korrelerte sterkt med nedbrytningen av bomullen. Det gir et ekstra sammenligningsgrunnlag.
  • Kombiner en jordprøve med fysisk-kjemiske målinger. Den sveitsiske protokollen nøyde seg ikke med å fotografere undertøy: Prøvene ble også brukt til å beskrive jorda, blant annet egenskaper og næringsnivå.

Det er også lurt å registrere nøyaktig hvor lenge materialet ligger begravd, og unngå å sammenligne ulike protokoller som om de var likeverdige. I Sveits var varigheten 30 eller 60 dager; i Australia varte enkelte forsøk åtte til elleve uker; i det amerikanske programmet Buzz on the Range er anbefalingen over 90 dager, med en nedgravingsdybde på omtrent tre tommer. Slike forskjeller gjør direkte sammenligninger vanskelige.

Et utmerket termometer, ikke en full helsesjekk

Populariteten til nedgravd undertøy skyldes den visuelle effekten. En laboratorieanalyse trenger tall; et stykke bomull som har forsvunnet, kommuniserer umiddelbart. Det er et svært godt formidlingsverktøy fordi det gjør synlig aktivitet under bakken som ellers er helt skjult for oss.

Men metaforen må brukes riktig. Et termometer kan vise at noe skjer i en organisme; det erstatter ikke en full diagnose. Undertøyet spiller en lignende rolle for jorda. Det viser biologisk nedbrytningsaktivitet i en bestemt sammenheng. Det kan synliggjøre forskjeller mellom arealbruk, trekke oppmerksomheten mot et lite aktivt område eller inspirere til flere målinger.

Det man ikke bør be testen om, er et sertifikat på «god jord». Den egentlige lærdommen av forsøket er derfor ikke at mikrober elsker undertøyet vårt. Den er at en enkel indikator først blir vitenskapelig når vi vet nøyaktig hva den måler, hva som får den til å variere, og hva den ikke kan bevise.