Det finnes en intuitiv måte å tenke på et lands sikkerhet på: å produsere selv det man trenger. Mindre avhengighet betyr dermed mindre sårbarhet. Ideen er politisk kraftfull fordi den virker nesten selvsagt. Likevel forteller Singapore en mer ubehagelig historie. Denne bystaten, som er sterkt begrenset av sitt lille territorium, har klart å gjøre vannforsyningen langt mer robust uten å gjøre full selvforsyning til sitt styrende prinsipp. Samtidig har landet oppdaget hvor kostbar jakten på matmessig selvstendighet kan bli når geografien arbeider imot.

Den egentlige lærdommen er derfor verken «vi må importere» eller «vi må produsere hjemme». Den er mer krevende: sikkerheten til en ressurs avhenger mindre av hvor den kommer fra enn av evnen til å hindre at én enkelt svikt kan stoppe hele systemet. Det er nettopp denne typen spørsmål Frankrike i økende grad må stille seg om vann, energi og mat.

Singapores vann: sikre forsyningen uten å låse seg inne

Singapore starter fra en nesten karikert situasjon. Landet har verken store elver, isbreer eller rikelige naturreserver av vann. Selv lagring av regnvann begrenses av landets størrelse. I stedet for å forsøke å fjerne all ekstern avhengighet har landet bygget systemet sitt rundt fire komplementære kilder, de såkalte «Four National Taps»: lokal oppsamling, importert vann, resirkulert NEWater og avsalting.

Den lokale oppsamlingen er svært omfattende: rundt to tredeler av territoriet fungerer som nedbørsfelt, med omkring 8 000 kilometer kanaler og avløp som leder regnvann til 17 reservoarer. Men Singapore fortsetter også å importere råvann fra Johor i Malaysia, gjennom en avtale som ble undertegnet i 1962 og gjelder til 2061. Avtalen tillater opptil 250 millioner gallon per dag.

Til denne aksepterte avhengigheten kommer to kilder som er utviklet for å tåle variasjoner i været bedre. NEWater, som ble lansert i 2002, bygger blant annet på mikrofiltrering, omvendt osmose og desinfisering. Prosessen har vært gjennom mer enn 150 000 vitenskapelige tester. Landet har også fem avsaltingsanlegg som bruker omvendt osmose, blant annet anlegget på Jurong Island som åpnet i april 2022.

Systemet er interessant fordi det ikke søker noen doktrinær renhet. Det kombinerer en lokal ressurs, en grensekryssende import og to industrielle teknologier. Hver kilde har sine begrensninger, men kombinasjonen reduserer risikoen for at ett enkelt problem skal bli eksistensielt.

Sikkerhet er ikke nødvendigvis fravær av avhengighet. Det kan være fravær av én enkelt avhengighet.

Mat viser den andre siden av problemet

Kontrasten er slående. Singapore importerer mer enn 90 % av maten sin fra 187 land og regioner. På 1980-tallet hadde landet likevel oppnådd selvforsyning med egg, fjørfe og svinekjøtt. Men knapphet på areal reduserte gradvis antallet gårder. I dag brukes rundt 1 % av territoriet til landbruk.

Som svar på denne sårbarheten lanserte regjeringen i 2019 målet «30 by 30»: å produsere 30 % av ernæringsbehovet lokalt innen 2030. Ambisjonen var tiltalende. Den svarte på en forståelig frykt for at et ytre sjokk kunne kutte forsyningene. Krigen mellom Russland og Ukraina har dessuten vist hvor tett sammenvevd matvarekjedene er. Singapore importerte ikke egg direkte fra disse to landene, men økte kostnader på fjørfefôr presset likevel prisene opp.

Problemet er at en sikkerhetspolitikk i seg selv kan skape kostnader og sårbarheter. Flere lokale gårder, blant dem agri-tech-selskaper som I.F.F.I og VertiVegies, har stengt. Etter en gjennomgang forlot Singapore «30 by 30» til fordel for mer differensierte mål for 2035: 20 % lokal produksjon for «fiber» og 30 % for «protein».

Tallene fra 2024 viser hvorfor temaet er vanskelig. Lokal produksjon utgjorde 8 % av fiberkategorien og 26 % av proteinkategorien. Mer detaljert var bare 3 % av grønnsakene som ble konsumert dyrket lokalt, mot 34,4 % av eggene og 6,1 % av sjømaten. Med andre ord er ikke alle typer produksjon like, selv innenfor et mål om større selvstendighet.

Fellen ved å «produsere alt hjemme»

Brunei gir en annen advarsel. Til tross for flere års investeringer for å øke selvforsyningen med ris steg den lokalt produserte andelen bare fra 4,8 % i 2017 til 8 % i 2024. Økonomen Peter A. Coclanis understreker et poeng som ofte mangler i den offentlige debatten: Strategier som gir sikkerhet absolutt prioritet, kan overse alternativkostnaden, altså hva man gir avkall på når kapital, areal eller arbeidskraft brukes til å produsere noe lokalt som kunne vært skaffet mer effektivt på en annen måte.

Det er her ordet «selvforsyning» blir misvisende. Det blander to forskjellige mål: å kunne overleve et forsyningsbrudd og å produsere hele eget forbruk kontinuerlig. Det første kan rettferdiggjøre lagre, reservekapasitet, et minimum av nasjonal produksjon eller flere leverandører. Det andre kan føre til at knappe ressurser bindes opp i en aktivitet som strukturelt er kostbar.

Det egentlige spørsmålet for Frankrike: hvilken avhengighet aksepterer vi?

Den franske situasjonen kan ikke kopieres fra Singapore. Territoriene, ressursene og økonomiene er for forskjellige. Men tankemodellen kan overføres. For hver kritiske ressurs bør man slutte å sette uavhengighet og avhengighet mekanisk opp mot hverandre, og heller stille tre spørsmål: Hvor mange kilder har vi, hvilke kan svikte samtidig, og hvilken pris er vi villige til å betale for reservekapasitet?

For vann betyr det å skille selve naturressursen fra robustheten i systemet som fanger den opp, behandler den, resirkulerer den og distribuerer den. For energi betyr det å skille ønsket om å produsere mer innenlands fra behovet for å bevare flere forsyningsveier. For mat innebærer det å skille strategiske produksjoner fra dem der handel fortsatt er mer effektivt.

Denne modellen påtvinger ingen enkelt løsning. Først og fremst hindrer den en farlig refleks: å tro at en ressurs er sikker bare fordi den er nasjonal. Innenlandsk produksjon som er konsentrert i én region og avhengig av samme innsatsfaktor eller samme teknologi, kan være mindre robust enn forsyning spredt over flere opprinnelser.

Omvendt må økonomisk effektivitet ikke brukes som påskudd for blind avhengighet. En billig forsyningskjede uten noen reserveplan kan bli ekstremt kostbar den dagen den bryter sammen. Lærdommen fra Singapore er derfor mindre liberal enn den kan virke: Diversifisering krever infrastruktur, store investeringer og noen ganger kapasitet som ikke er den billigste i daglig drift.

Den mest nyttige suvereniteten er kanskje ikke autarki

Singapore har ikke fjernet sårbarhetene sine. Landet har fordelt dem. Vannsystemet kombinerer eget territorium, internasjonalt samarbeid, resirkulering og avsalting. Matsystemet viser den motsatte begrensningen: ønsket om å redusere avhengighet er ikke nok til å gjøre lokal produksjon i stor skala økonomisk levedyktig.

For Frankrike vil det relevante valget trolig ikke stå mellom «lage alt her» og «kjøpe alt andre steder». Det vil handle om å avgjøre, ressurs for ressurs, hvilken andel som absolutt må kunne sikres lokalt, hvilken andel som kan diversifiseres i utlandet, og hvilken erstatningskapasitet som må finnes før en krise.

Det er mindre spektakulært enn et slagord om selvforsyning. Men det er kanskje en mer solid definisjon av suverenitet: ikke å leve uten andre, men å beholde evnen til å velge når én av dem faller bort.